Den nye avfallsforskriften går lenger enn det som kreves i henhold til EØS-regelverket og kan medføre høyere pris både for husholdnings- og næringskunder, hevder Ronny Gjendemsjø og Lars Sørgard.
Klima- og miljøverndepartementet har i en ny forskrift pålagt offentlige bedrifter i avfallssektoren å belaste ulike deler av dets virksomhet, husholdningsavfall hvor de har monopol og næringsavfall hvor de konkurrerer, en forholdsmessig del hva angår dekning av felleskostnader. Hensikten er å hindre kryssubsidiering og sikre like vilkår for offentlige og private bedrifter i avfallsmarkedet.
Departementet viser til sin korrespondanse med ESA. I Hurtigrutesaken krevde ESA at næringsvirksomheten skal dekke sine merkostnader. Denne løsningen synes også å være i samsvar med EU-domstolens avgjørelse i Deutsche Post-saken. Avfallsforskriften krever imidlertid dekning av mer enn merkostnadene. Begrunnelsen for å se bort fra de nevnte sakene synes å være at det må foreligge en statlig plikt til å etablere restkapasitet for husholdningsavfall for at kostnadene ved denne skal kunne allokeres til tjenesten for husholdningskundene. Dette synes å bygge på en misforståelse av hvilke krav EØS-retten stiller. Det er uklart hva som er det rettslige grunnlaget for å stille et slikt krav. Miljødirektoratet kan ikke vise til noen rettslig begrunnelse for å operere med et slikt krav om en statlig plikt. Da er det langt fra tillitsvekkende at norske myndigheter nekter innsyn i den korrespondansen med ESA som visstnok skal stille krav om en slik løsning.
Bergen Kommune har i høringsuttalelse vært kritisk til forskriften, og i Dagens Næringsliv 30.09 svarer politisk rådgiver Jens Frølich Holte at en ikke kan skreddersy prinsipper til å passe for Bergen. Problemet med en så vidtgående regulering er at både husholdnings- og næringskunder kan bli stilt overfor høyere priser, både i Bergen og alle andre kommuner. Avfallsanlegg vil medføre stordriftsfordeler; lavere enhetskostnader når omsetningen øker. Når en først bygger ut et anlegg for husholdningsavfall, hvor den offentlige aktøren typisk har monopol, er det kostnadsgevinster forbundet med og å betjene markedet for næringsavfall. Ved å få om bord næringskunder vil en kunne få bidrag fra dem til å dekke de investeringene som en gjør i et nytt avfallsanlegg.
I de fleste andre næringer har bedrifter ulike prispåslag for ulike produkter. Hvis en lar bedrifter få lov til å tilpasse seg konkurransesituasjonen, betyr det at en sørger for konkurranse på de områder hvor det nettopp er potensiale for det. Hvis en pålegger selskapet å ta samme prispåslag for alle produkter, slik forskriften legger opp til, vil en hindre den offentlige bedriften å konkurrere nettopp der den ønsker å konkurrere – på næringsavfall. Hvis næringskundene ikke kommer om bord vil en ikke få dekket deler av felleskostnadene, og en står i fare for å måtte ta en høyere pris fra husholdningskunder for å få dekket kostnadene. Husholdnings- og næringskunder har følgelig en felles interesse av at den offentlige aktøren er aktiv også i markedet for næringsavfall.
En mulig frykt er at den offentlige aktøren bygger opp et for stort anlegg, og husholdningene må betale hele regningen. Hvis dette er hva en frykter, er det eierstyringen av den offentlige aktøren – som bør tenke på innbyggernes ve og vel – som er problemet. Å hindre de å konkurrere fritt i markedet for næringsavfall er en lite treffsikker måte å løse det problemet på.
En annen mulig frykt er at den offentlige aktøren setter prisen så lavt i inneværende periode at den taper penger, og derigjennom presser de private aktørene ut av markedet. Dersom en krever at merkostnadene ved næringsvirksomheten dekkes inn, vil man unngå denne situasjonen. Dette er i tråd med konkurransereglene, som forbyr misbruk av en dominerende posisjon.
De private aktørene har ikke husholdningskunder som kan bruke det samme anlegget, og dermed har de problemer med å oppnå like lave enhetskostnader som den offentlige aktøren. All konkurranse handler imidlertid om at den som har best forutsetninger for å gi et godt tilbud faktisk gir et godt tilbud, og tar en større andel av markedet enn andre bedrifter. Visst er det urettferdig for de andre. Men konkurranse handler ikke om like vilkår. Det å skape like vilkår ved å hindre den mest effektive å utnytte sitt fortrinn, svekker konkurransen. En bør i stedet tillate ulike vilkår og dermed premiere de som er mest effektive, så lenge adferden ikke bryter med konkurransereglene.
Skrevet av førsteamanuensis Ronny Gjenemdsjø, Juridisk Fakultet, UiB, og professor Lars Sørgard, NHH